0if

Ma Jians verdenskjente bøker er bannlyste i Kina. Kinesere flest vet knapt at Ma Jian eksisterer. Bøkene hans oversettes til mange språk og leses med stor interesse over hele verden.

"Beijing koma" tar utgangspunkt i studentmassakren på Den himmelske freds plass i 1989. Ma Jian deltok selv under studentopptanden. Han forteller gjennom hovedpersonen Dai Wei om hva som hendte fra dag til dag, time for time. Dai Wei er blitt skutt og er havnet i koma. Ingen oppnår kontakt med ham, men hjernen framkaller minner, tanker og følelser. Ma Jian skriver så om hva som skjedde i Kina de neste ti årene, men han lar Dai Wei også stadig skue bakover i tid og gir leserne glimtvis innblikk i hva som fant sted rundt om kring i Midtens rike under Kulturrevolusjonen. De kinesiske studentene demonstrerte på sjuende uka da statsminister Li Peng 4. juni sendte tanks fra Folkets frigjøringshær til Tiananmenplassen, Den himmelske freds plass. Flere hundre ble drept, i følge kommunistpartiet. Overlevende studenter mener at mer enn 7.000 ungdommer døde. Mødre som mistet sine kjære, har ikke gitt opp håpet om å kunne dokumentere hvor mange som ble drept. Deres krav om en offentlig unnskyldning er foreløpig utopisk så lenge den kinesiske regjeringen dekker over massakren og straffer sine innbyggere for å ytre seg om den.

Ma Jian er sterkt opptatt av den siste utviklingen omkring fredspristildelingen og uttaler: For første gang i historien er både vinneren og familien nektet utreise for å delta på fredsprisseremonien. Kinas ignoranse legges merke til over hele verden.

- Materielt er Kina blitt rikt, men åndelig er Kina fattig. Det kinesiske folk er mer komatøse enn for 10-20 år siden.

- Fredsprisavgjørelsen var fantastisk, men tenk at Liu Xiaobo er totalt ukjent for de aller fleste kinesere. Myndighetene betrakter ham som en statskriminell, som en ikke-person. Informasjon om Liu holdes unna all offentlighet.

- Nobelkomiteens avgjørelse var klok, verdifull og ekstremt modig. Jeg tror den kan bidra til forandring. For å gi prisen til en person som sitter fengslet for å uttrykke sine meninger, vil oppmuntre alle som kjemper for samvittighetsfanger. Fredsprisen øker selvsagt også presset på Kina til å løslate Liu Xiaobo.

- Fredsprisavgjørelsen minner oss alle om viktigheten av et lands moralske verdier  og betydningen av frihet for enkeltmennesket. Jeg håper inderlig at den får en langtidseffekt for samfunnsutviklingen i Kina.

- Det må virke overveldende for et lite land som Norge, med bare fem millioner innbyggere, å bli utsatt for et så sterkt press fra en stormakt som Kina, men jeg vet at Nobelkomiteen har gjort det riktige.

Ma Jian vil ikke tie: Jeg dediserer "Beijing koma" til dem som døde. Min hensikt med boka er å bidra til å huske de glemte, de som mistet livet, de som de kinesiske myndighetene vil at vi skal slette fra hukommelsen. Jeg ville bringe den tapte historien tilbake ved å skrive "Beijing koma".

Ma Jian mener at massakren på Den himmelske freds plass  ble et vendepunkt i Kina:

-Folk mistet troen og følte seg forrådt av kommunistpartiet. De mistet troen på de politiske lederne. Det oppsto et vakuum. Uten evne til å erkjenne massakren og til å be de etterlatte om unnskyldning, må de politiske lederne betraktes som kriminelle som skjuler sin forbrytelse.

- Roten til Kinas hovedproblem er kommunistpartiets frykt for at deres tidligere forbrytelser skal avdekkes.

- Kina har lykkes med å skape økonomisk utvikling, men til hvilken pris? Uten tankefrihet og talefrihet er materiell rikdom en mager trøst. Uten et oppgjør med fortidens synder vil Kina aldri bli et velstående land i moralsk forstand. Fortsatt hefter studentmassakren ved alt som myndighetene foretar seg. Liu Xiaobo er et levende symbol på minnet om massakren. Derfor er han fryktet av kommunistlederne som nå er skrekkslagne over det enorme internasjonale engasjementet for situasjonen til Liu Xiaobo. Kinas kansellering av møter og arrangement med norske politikere og artister viser hvor presset kinesiske myndigheter nå føler seg.

-De som besøker Kina i dag, får kanskje inntrykket av at Kina er et åpent samfunn, men det er nok bare på overflaten. Uten religionsfrihet eller rett til å uttrykke meninger offentlig er det langt igjen til å betrakte det kinesiske samfunnet som et demokrati, uansett hvor sterk den økonomiske utviklingen er.

Forfatteren gleder seg over at Aung San Suu Kyi er sluppet ut av husarrest i Burma.

- Men Liu Xiaobos situasjon er enda vanskeligere fordi kinesisk politi hindrer enhver kontakt med omverdenen, og fordi ingen åpent kan tilkjennegi at de støtter ham.

- Når jeg reiser till Kina for å gjøre research til bøkene mine, blir jeg overvåket fra jeg lander, og stadig blir jeg tatt inn til avhør. Folk jeg snakker med, tvinges til å skrive under på brev der de tar selvkritikk for å ha møtt meg. Jeg er ikke velkommen, men jeg tror at de politiske lederne er reddere for meg enn jeg er for dem.

- Kommunistpartiet er som et dynasti, som en stor familie, tom for politiske ideer. Deres eneste drivende kraft er makt.

(Ma Jian (57) og hans kone, Flora Drew (42), møttes i Hong Kong i 1997, den natta Kina overtok makten. Hun lagde TV-dokumentar for ABC om den kinesiske dissidenten. Siden har de vært uatskillelige. Hun oversetter Ma Jians bøker og jobber som hans tolk. Sammen har de fire små barn.

- Jeg håper de en gang kan bli med oss til et fritt Kina, men jeg er ikke så veldig optimistisk. Behandlingen av Liu Xiaobo er en målestokk for hvordan Kina utvikler seg. Hvis han løslates, vil det være et tegn på at Kina beveger seg mot frihet og demokrati, avslutter Ma Jian.)

Fritt etter: Gunnar Ringheim, Dagbladet (20/11 2010)

”POL POTS SMIL” (”POL POTS LEENDE”), av Peter Frøberg Idling, Cap. 2009: om en svensk reise gjennom Røde khmers Kambodsja

- om å lære av historiens gang

Gunnar Bergstrøm
Hedda Ekerwald
Marita Wikander
Jan Myrdal
Disse fire personene fikk innreisetillatelse til Pol Pots ”Demokratiske Campuchea”. Bare de to førstnevnte ville stå fram i 2008 og kommentere det de opplevde den gangen og vurdere i ettertid hva som virkelig hendte i landet og hva vi som mennesker og nasjoner kan lære av historiens gang.

S. 175: På samme måte som for eksempel Stalin, var Pol Pot overbevist om at historien beveget seg i en forutbestemt retning med en egen iboende kraft. Marxist-leninismens teorier ble betraktet som vitenskap, som en naturlov. Revolusjonen var derfor ikke bare nødvendig, den var uunngåelig.

S. 244: Suong Sikoeun: ”Du forstår, vi stilte ingen spørsmål ved noe som helst, for vi var helt hengitt til revolusjonen. Man stilte seg ikke så mange spørsmål. Vi hadde stor tillit til lederne våre, og vi trodde ikke at partiet kunne ta feil. Jeg vet ikke om du har lest Boukharins brev til Stalin? Det var akkurat sånn vi følte det. Det er ganske fantastisk. Det han kjente, akkurat sånn kjente jeg det også. Selv om partiet konstaterte at jeg var en forræder, så var jeg beredt til å si: ”Dersom partiet mener at jeg er en forræder, da er jeg en forræder. Jeg er ikke tilstrekkelig klarsynt til å se det selv, til å gjennomskue mitt forræderi.”

Sånn var det. Fanatisme. Som Ayatollah Khomeinis soldater som kastet seg foran de irakiske panservognene for raskere å nå paradiset! Det var omtrent samme sak.”

S. 302: Bildet av det Demokratiske Campuchea var så dramatisk, så fryktelig og spektakulært. Jeg prøvde å forstå hendelsesforløpet ut fra det. Derfor ble det også veldig ubegripelig.

Bildet: et kollektivt samfunn, tvangsarbeid og summariske henrettelser. Et land bygget etter den kommunistiske modellen. Robotmennesker, kompromissløse og uten medfølelse.

Overalt, samme svarte klær, samme drakoniske lover og samme umenneskelige forhold.

Om alt er et stort, rasjonelt apparat, da er dreping og sult en del av kalkylen. Likegyldigheten overfor menneskelig lidelse var total.

Hva driver en gruppe menn til å bedrive en slik politikk? Og hvordan får man undersåttene til å utføre den?

Fortellingene jeg møter, passer dårlig inn i mønsteret. De spriker og sier hverandre imot. Jeg må flytte blikket et annet sted. Svarene finnes ikke i det bildet, for det går ikke an å begripe. Det forestiller forventningen og ikke virkeligheten.

S. 303: Khmer Issarak-medlemmer, veteraner fra selvstendighetskampen mot franskmennene på femti-tallet. Allerede da var de kjente for sin brutalitet.

S.304: Et eksempel: Et kollektiv skal ifølge planen produsere 300 tonn ris. Avlingen blir reddet, men utgjør bare 200 tonn. Det betyr at de har mislykkes. Det tør man ikke innrømme for de overordnede, så man oppgir at avlingen utgjør de forventede 300 tonnene. Ifølge regionale beregninger trenger det aktuelle kollektivet 150 tonn ris per år for å forsørge medlemmene sine. Ettersom den påståtte innhøstingen har gitt dobbelt så mye som eget behov, så beordres kollektivet til å overføre overskuddet, 150 tonn, til de andre områdene. De kan ikke annet enn å adlyde. I praksis har de da 50 tonn å leve på det kommende året, det vil si en tredjedel av det faktiske behovet. De regionale lederne konstaterer videre at kollektivet uten problem har nådd årets produksjonsmål på 300 tonn. Det finnes derfor en mulighet til forbedring. Det kommende året beordrer de å produsere 400 tonn. Stadig mer underernærte blir kollektivmedlemmene tvunget til å arbeide enda hardere enn før.

S. 310: ”Den som protesterer, er en fiende! Den som gjør motstand, er et lik!”

S. 312: ”Hvordan kunne Suong Sikoeun og hans underordnede lure den svenske delegasjonen i to uker? Hvordan kunne organisasjonen være så perfekt i et land der så lite fungerte? Der man var så lite vant til utenlandske besøk?

Han nikker ettertenksomt, men så sier han at jeg tar feil. De var ingen nybegynnere når det gjaldt å rigge til for besøk og bygge Potemkinkulisser.

Men, innvender jeg litt forvirret, de hadde jo nesten ingen utenlandske besøk.

Nei, der er riktig. Men, sier han, det var jo på samme måte når partiledelsen reiste rundt i landet de få gangene de forlot Phnom Penh.

De kunne bare bli vist det de forventet å se. I den grad de så noen konsekvenser av den mislykkete politikken, skulle det gå utover de lokale lederne. Det lå helt i de sistnevntes interesse å vise fram en tilrettelagt versjon av virkeligheten.”

S. 331: 2007 ble det året da rettferdigheten til slutt innhentet Røde khmers ledere. En etter en ble de hentet til det spesialbygde fengselet utenfor Phnom Penh. Det var begynnelsen på slutten av den rettsprosessen som det tok ti år å forhandle fram. FN og Kambodsja avhører i en felles domstol de nå aldrende lederne. At det tok tid å bli enig om grusomhetene, forklares med at stormakter som USA og Kina ikke ville at deres innblanding i Kambodsjas tragiske historie skulle bli formål for rettslig gransking. Og i Kambodsja vil ikke dagens politiske ledere, som mange har vært Røde khmer-medlemmer som flyktet til Vietnam under utrensningene i den Østre sonen i 1978, risikere at fortiden deres blir undersøkt.

Resultatet ble et kompromiss, der en håndfull av de fremste Røde khmer-medlemmene blir tiltalt for brudd mot menneskeheten.

Tiltale om folkemord blir det nok ikke, ettersom drepingen ikke passer inn under folkemordskonvensjonens kriterier.

S. 332: Uansett hva Røde khmers ledere dømmes for, så kommer rettsprosessen til å fylle en viktig funksjon. Ikke i første rekke ved at de skyldiges skyld fastslås. Det som gjør tiltalen viktig, er at en stor del av den rammede befolkningen fremdeles har veldig begrenset kunnskap om hva som skjedde mellom 1975 og 1979. De overlevde en uforklarlig katastrofe, hvis følger de senere måtte leve med. Rettssaken kan dermed fungere som en opplysningskampanje for folket og som traumbearbeiding.

Menneskene skulle kanskje få svar på det spørsmålet jeg har hørt bli gjentatt så mange ganger i løpet av årene i Kambodsja: ”Hvorfor drepte de oss?”

v/Svein Elvsborg